Da var klokka passert 22 og den 18. februar 2020 er iferd med å forsvinne inn i natta å bli borte. Plutselig kommer jeg på at denne datoen burde jeg jo huska helt fra morran i dag. På denne dagen i 1933 ble nemlig muttern født. I dag ville hun blitt 87 år gammel. Inger Johanne Eriksen - datter av gamle blomsterhandler Wilhelm Eriksen og kona Else på Møllergata 23. Eriksens Gartneri. En institusjon på Kongsberg gjennom flere generasjoner. Muttern jobba i alle år for bestefattern. Familiebedrift! Garantert dårlig betalt men herregud så deilig det var å vokse opp i en generasjonsbolig der bestemuttern tok vare på meg og brodern. Hun fikk i oss middag mens mora vår var fulgt opptatt i å selge blomster i det lille gartneriet. Mens fattern var på jobb på Kongsberg Våpenfabrikk. I barneåra putta modern meg inn i inngjerda sandkasse med tak over omringa av hønsenetting så hu skulle ha full kontroll på eldstesønnen mens hun jobba. Der satt jeg og smilte til kundene å knaska småstein og sand. Hadde det vært i dag så hadde det garantert blitt et helvete og barnevernssak. Men jeg hadde det supert der jeg satt og bæsja småstein så det smalt i potta da kvelden kom. Et av de fineste bildene jeg noen gang har tatt er faktisk av muttern - sammen med eldste barnebarnet mitt, Mathias. Bildet er tatt med mobiltelefon på Skavangertun etter at hun begynte å svinne hen og bli lei av livet. Veit jeg har delt det mange ganger før men synes bildet bare lyser av kjærlighet mellom disse to.
Husk det folkens - det er IKKE kvaliteten på bildene som er det viktigste - det er hva det forteller. Historien rundt det, minnene det viser. Gi blaffen i om det ikke er teknisk perfekt, om det ikke er riktig eksponert eller litt uskarpt. Historien og følelsene rundt akkurat DEN situasjonen er det viktigste! Digitale bilder varer ikke evig, så husk at der med havne mellomrom lager fotobøker av det dere har tatt i løpet av året for å ta vare på minnene. For i det lange løp er det i tillegg til minner kun papir som varer "evig"