Fotografen på tur til Eidfjord

Jeg har drivi på som bla'fyk i over 40 år. De første åra som frilanser for lokalavisa Laagendalsposten her på Kongsberg - og den gang også som skrivende journalist. Nå er'e vel 30 år siden sist jeg skreiv så mye som ei linje, så denne gamle hannkatten er noe rusten både når det kommer til å sette bokstaver i rektig rekkefølge og ikke minst kommaregler og grammatikk. Men trur nok at de fleste uansett skjønner hva jeg skriver. Har en gammal kjenning som jobber for Norsk Scania som jeg har fotografert for tidligere. Rett før ferien lurte han på om jeg kunne ta en fotojobb i Eidfjord - en jobb som etterhvert utvikla seg til en skrivejobb der gamle Grønlund måtte hente fram gamle kunstner fra tia i lokalavisa. Så her får dere historia om Steffen (den uredigerte versjonen som ikke kom på trykk akkurat som undertegnede førte den i pennen) før endelig sensur i Scania magasinet.

På ville veier med Steffen og 500 sau

Klokka har så vidt passert 02 på natta, da en 12 meter lang Scania 770 V8 dyretransport med henger stille kjører inn i Eidfjord sentrum. Denne gangen fraktes sau til sommerbeite i fjellheimen, og transporten foregår på nattestid for å holde temperaturen så lav som mulig. Dyrevelferd står i høysetet – lavere temperatur, mindre støy, og færre nedbremsinger og akselerasjoner skaper et mer behagelig og tryggere miljø for dyra. Mørket i seg selv kan også virke beroligende på sauene. Fatland, transportøren, har alltid dyrevelferden som førsteprioritet.

5 km "bratt krøttersti" For sjåfør Steffen Hagenes (42) fra Fatland i Ølen er dette ikke første gang han kjører opp den 5 kilometer lange, bratte veien for å frakte sau til fjells. Denne gangen som så mange ganger før har han med seg nærmere 500 sau, fordelt på bil og henger, som skal til fjellbeite for sommeren. Sauene er hentet i Sveio hos sauebonde Kato Frøvik, og nå gjenstår bare siste etappe før dyrene er på plass i fjellheimen. Etter å ha koblet av hengeren på en grusplass like nord for Eidfjord sentrum, setter han kursen opp Kvamsdalsvegen.

Steffen har vokst opp på gård og er vant med dyr. Han begynte å jobbe hos Fatland som slakter allerede som 17-åring.

– Som 19-åring måtte jeg i førstegangstjeneste i Forsvaret, og heldigvis skrev sjefen, Inge Fatland en anbefaling slik at jeg fikk ta lastebillappen. Da jeg var ferdig i militæret, begynte jeg å kjøre nødslakt, og nå kjører jeg kun dyretransport, med ansvar fra Odda til Vik i Sogn, sier han.

Jævelig bratt, svingete og trangt – Disse veiene er noen av de bratteste jeg kjører på – både bratte og smale. Ingenting å gå på. Bare ett  sekunds uoppmerksomhet så kan du ta med deg speilet i bergnabbene du passerer. Jeg har trolig kjørt opp her i over ti år, og det handler om erfaring, sier Steffen.

Han legger til at det har skjedd store forbedringer i utstyret han kjører med. – Vi har nå tre etasjer i bilen, noe som gir et veldig høyt tyngdepunkt. Men med det utstyret vi har i dag, vil jeg si det er optimalt for veien vi skal opp nå, spesielt med sving på bakre aksel. Det er veldig viktig å kunne bruke bilen aktivt som den spreke maskinen den er. Og denne 770'n har nok av krefter og by på. Det har hendt at veiene har sviktet, derfor kjører jeg manuelt. Da har jeg ett gir og kan gi gass når det trengs – her må du stole fullt og helt både på deg selv og bilen, fortsetter han. Til tross for utfordrende vei kjører Steffen sakte og sindig oppover gjerne med kaffekoppen i handa. -Den gir meg ro, ler han.

Etterhvert som de sakte krabber opp lia, blir stigningene brattere, veien smalere, og svingene krappere. Steffen må manøvrere bilen gjennom to–tre 180-graders svinger, og lar hjulene gli ut mot kanten med bakenden hengende utefor ned mot fjorden flere hundre meter på nedsiden. Dette krever åpenbart årvåkenhet. Samtidig som han forlenger og forkorter svingene, setter inn sperrer fortsetter vi å klatre oppover. Det finnes ingen margin for feil. Hver eneste meter opp og ned av fjellet må kjøres med presisjon.

God på dyr – Dårlige veier er én ting, men det er også viktig å kunne håndtere dyrene. Jeg har vokst opp på gård med okser og ammekyr, og det er en stor fordel – nesten en forutsetning – når man skal kjøre med levende vesener. Vi jobber med å forstå dyra, og det gjør det langt lettere å laste og losse. Når man har å gjøre med 250 sau i tre etasjer, gjelder det å ha kontroll på logistikken og teknikken. Spesielt gjelder dette når sauene har lam, slik at voksne og lam ikke skades på vei. Jeg er veldig opptatt av at dyrene skal ha det bra og være trygge i transporten.

Når de nærmer seg toppen, skal de losse første lasset. Der møter de sauebonden Kato og familien hans, som skal basse sauene fem timers gange inn på sommerbeite. – Steffen er hoffsjåføren vår, sier Kato med et smil. – Det er en imponerende jobb å frakte dyra til fjells på denne måten. Det krever klokskap, dyktighet – og kanskje også litt galskap.

Bilen er nå tømt, og det begynner å lysne. Vi setter kursen nedover igjen, mot hovedveien, for å flytte de resterende sauene fra henger til bil, før en ny runde oppover fjellet. Kjøreturen ned er på enkelte steder enda mer krevende enn opp, og Steffen justerer utstyret for å få best mulig kontroll og styring på den 12 meter lange høye bilen. Han flytter vekten mellom akslingene for å oppnå riktig trykk på den stupbratte lia, før han møter første 180-graders sving på vei ned. Jeg har en følelse av å henge i løse lufta når Steffen jokker bilen frem og tilbake, skryter av frontkameraet på bilen som gir ham full oversikt over hvor langt utpå kanten han kan kjøre. Enkelte steder er veien så smal at skapet nesten subber fjellsiden.

Når vi er tilbake på grusplassen der resten av sauene står og venter, rygger Steffen bilen inntil hengeren. Med raske grep åpner han både bil og henger. Han forflytter dyrene profesjonelt og effektivt fra hengeren og inn i den tomme bilen, alltid med et smil som viser at han virkelig trives i jobben med dyr, og vet hvordan han skal håndtere dem med omsorg og bestemthet.

Strømmen på hengeren slås av, lyset slukker, og lyden av viftene stilner. Deretter setter Steffen seg inn igjen bak rattet, klar for en ny tur opp fjellet, mens solen er i ferd med å våkne.